Den usynlige læringsbremsen
I vårt forum for kunnskapsledelse har vi tre spilleregler.
Åpen usikkerhet er et tegn på styrke.
Ingen har rett. Ingen tar feil.
Vi vil hverandre vel.
Spillereglene har tatt inn i noe essensielt fra fagfeltene psykologi, sosiologi og pedagogikk. For hvordan fungerer egentlig vi mennesker? Hvordan fungerer vi sammen? Og hva hemmer og fremmer læring?
Vi er født med en iboende iver og utforskertrang for å overleve. Uten denne drivkraften hadde vi ikke satt nesa vår utenfor hulen for å finne mat, og vi hadde ikke utviklet stadig smartere måter å få tak i det vi trengte på, eller samhandle med andre uten å smelle en trestokk i hodet på dem.
Frykt er også en grunnfølelse vi er utstyrt med fra naturens side for å hjelpe oss til overlevelse. Evne til å oppfatte og respondere på fryktfølelsen handler om en sensitivitet som forhindrer oss fra å bli spist av rovdyr eller falle fra store høyder. Fryktens vesen kan vi alle gjenkjenne i smått og stort, og viktigheten av psykologisk trygghet for læring er veldokumentert.
Den usynlige læringsbremsen må vi ofte grave dypere for å få tak i.
Vi snakker om den mest intense og plagsomme følelsen av alle følelser. Men også følelsen som evolusjonen har gitt oss for å evne å se oss selv utenifra – gjennom andres blikk – og dermed få oss til å tilpasse oss et sosialt felleskap. Mennesket trenger nemlig flokken sin for å overleve.
Vi snakker om skamfølelsen.
Skammen som fenomen i arbeidslivet generelt og hos ledere spesielt, opptar meg.
I mitt virke treffer jeg ledere det ville være naturlig at etterspurte mer læring og utvikling på egne vegne. Jeg ser og hører at behovet er der, men etterspørselen uteblir. Noen ledere tenker at læring er mer for andre, for medarbeiderne sine for eksempel. Hvorfor er det slik?
Å velge selvutvikling handler om å godta et premiss om at her er det mer å hente.
Det innebærer å åpne for at ting som har blitt gjennomført før, kanskje kunne vært gjennomført klokere, mer effektivt eller mer treffsikkert. Å innrømme feil kan gjøre oss skamfulle og flaue. Kanskje representert som et stikk av dårlig samvittighet i magen, og grunn god nok til å haste tankene i en annen retning.
Positivt selvsnakk er derimot befriende og energigivende. Jeg applauderer det. Samtidig vekkes min nysgjerrighet på når dette så smått muterer til en mental unnvikelsesstrategi der du før du vet ordet av det har blitt mett og selvgod som leder. “Dette gikk jo bra. Godt levert.” kan over år ende opp i “Her trengs ingen justeringer. Nå har jeg så mange år som leder på baken, og så mye gode resultater å vise til, at å bruke tid på læringspunkter og optimalisering er bortkastet”.
Men det som ser ut som selvgodhet, trenger ikke alltid å være det.
Noen ganger er den påtatt trygge lederen i evig kamp med sin indre kritiker. Tidvis kan den indre kritikeren være av det usunne slaget. Og for noen ledere er den usunne kritikeren en fast følgesvenn i livet.
Min erfaring er at dette gjør seg synlig på to mulige måter: enten den utydelige, åpenbart famlende og gjerne passive lederen, eller i form av en mer invaderende, arrogant og herskende lederstil. Den sistnevnte kan gjerne oppfattes som en skamløs leder. Faktum er det motsatte. Skammen har berørt et behov for å vise at man hører legitimt til som leder av flokken, men veien mot målet har blitt for kronglete og utrygg. Lederen er satt ut av sin egen forsmedlige følelse av usikkerhet, og kjemper imot med nebb og klør. Det ser ofte ikke særlig pent ut. Har du som medarbeider noen gang blitt litt flau over måten lederen din tar plass?
Antagelig har du i ditt sosiale sampill tatt imot litt av skammen som fyller rommet.
Den viktigste årsaken til at jeg valgt den jobben jeg har, er mitt brennende engasjement for kunnskapsledelse. Jeg har lyst til å forløse potensiale og iboende kompetanse. Jeg ivrer etter å konkretisere abstrakte verdier og kunnskap, slik at kunnskapsledere og kunnskapsmedarbeidere kan ta disse i bruk i møte med hverandre og i arbeidsprosessene der oppgaver skal utføres. Stadig er det emosjonene våre det er nyttigst å bruke tid på. Å gjøre usynlige følelser synlige, kan noen ganger gi skammen eller frykten samme skjebne som trollet i sola. De sprekker. Og fordufter. Å sortere ut og sette ord på, kan gjøre at følelsen tar reisen fra mellomgulvet og hjerteregionen, opp halsen og ut av munn. De fleste ledere synes det er befriende.
Å bli kjent med seg selv er en spennende reise. Klarer du å være ærlig med ditt eget speilbilde? Hva ser du som hindrer deg i læring? Hva blir du mest stolt av? Hva har du lyst å gjøre noe med?
Hanne Gjertsen
Assosiert partner
